Rom 343

Rom 343. De gullbelagte tallene henger på den nedslitte furudøra. Nøkkelhullet i døra er for lengst byttet ut med en smartere og mer moderne løsning. Ti år har det gått siden sist jeg var her. Da var jeg fremdeles en lovende praktikant hos et eiendomsmeglerfirma. På ti år så burde jeg ha klart å klatre meg til toppen av rangstigen, jeg burde solgt boliger til mange millioner, jeg burde selv vært millionær nå. Jeg burde ha gjort stor suksess, og jeg burde ha vært lykkelig. Men nei, det livet jeg drømte om for ti år siden falmet fort bort. Jeg mistet alt jeg hadde, og suksesshistorien jeg ønsket å bygge for meg selv raserte, alt i løpet av et døgn. Rom 343. Det er takket være deg jeg er den jeg er i dag, takket være deg drømmene mine gikk i knas, og takket være deg jeg aldri kommer til å få et godt liv igjen.

Inne på rommet er mye som før. De beige gardinene, den harde tresenga, den gråe hullete stolen og den flisete TV-benken. Rommet hadde sett sine bedre dager. Jeg satt fra meg den svarte Nike-bagen og la meg ned på sengen. Jeg slo på TV-en. Den var i hvert fall oppdatert. Beistet av en TV som tidligere sto der er byttet ut med en flatskjerm. Ikke en av de de gigantiske flatskjermene man ser på reklamer nå til dags, men heller en som var moderne for ti år siden. Jeg plukker opp fjernkontrollen og begynner å hoppe fra kanal til kanal. Hotel Cæsar, Barne-TV, tippekampen og repriser av amerikanske TV-serier blinker foran øynene mine i det jeg skifter kanaler. Nyhetene, der må det være noe interessant. Et nytt terrorangrep i Europa, denne gangen i Frankrike. Det er nok ikke lenge til det kommer hit også. Men hvor vil de angripe? Gardermoen? Kanskje Ullevaal? En konsertarena? Terror er en frykt som nå er reell uansett hvor man bor, men noe man ikke bør gå og vente på. Man kommer til å bli gal av det. Jeg slår av TV-en, setter vekkerklokka på ringing om en halvtime, legger meg bakover og lukker øynene. 

«Pappa? Du må våkne.» Jeg lukker opp øynene, foran meg står datteren min, Frida. Jeg gnir meg i øynene. «Hva gjør du her?» spør jeg henne, «hvor kom du fra?» Hun ser dumt på meg. «Hva mener du? Jeg har vært her hele tiden. Du må stå opp, mamma venter på oss nede i restauranten.» «Mamma? Er hun her? Hva snakker du om?» Jeg forstår ingenting. Kristine ligger nedgravd dypt under jorda, og der har hun ligget i ti år. «Frida, du vet godt at mamma ikke lenger er blant oss.» Jeg setter meg opp i senga. «Jo», svarer Frida, «hun sitter nede og venter. Vi må gå før hun blir lei av å vente. Du vet hvordan hun blir da.» Jeg vet godt hvordan hun blir. Hvis hun ikke får det som hun vil, blir hun forbanna. Hun kjefter og kaster ting rundt i rommet. En gang så slo hun Frida da hun var på sitt verste. Jeg legger meg nedpå igjen.

«Ring, ring, ring.» Jeg strekker hånda mot telefonen på nattbordet og slår av alarmen. «Frida, kan du…» Hun er borte, og jeg er igjen alene på rommet. Var det bare en drøm? Men det føltes så virkelig. Selvsagt var det bare en drøm. Kristine er død, og Frida bor hos besteforeldrene sine. Jeg reiser meg opp fra senga og går bort til minibaren. Jeg har ikke tatt en drink på ti år, men i dag trenger jeg virkelig en. Dette rommet vekker mange dårlige minner, men det er derfor jeg er her. Jeg er her for å komme over tragedien, for å få et nytt bilde av rommet, få bedre minner herifra. Jeg åpner flaska. En halvflaske med Jack Daniels. Jeg fyller opp shotteglasset som står på kommoden. Jeg løfter opp glasset og skåler med meg selv. Skåler for en ny snart. Skåler for å glemme og gå videre. Den bitre whiskeysmaken river i munnen. Det er ingen tvil om at ti års avhold har fått meg til å glemme smaken. En shot blir til to, to til tre, og tre til fire. 

Et sterkt vindkast blåser gardinene til side, og månelyset lyser opp noe av rommet. Jeg ser så vidt speilbildet av meg selv i den svarte TV-skjermen. Også blir det mørkt. Jeg heller opp i glasset igjen. -Skål, tenker jeg for meg selv, før jeg hiver nedpå. «Christoffer.» Jeg hører en stemme hviske meg i øret. Et nytt vindkast, og et nytt speilbilde i TV-skjermen. Denne gangen sitter jeg ikke alene. Kristine sitter ved siden av meg på senga. Jeg ser henne bare et øyeblikk før det blir mørkt igjen. Hun ser ut som hun gjorde for ti år siden. Håret er fremdeles gyllenbrunt, øynene er fremdeles blå, men blodskutte. Den hvite sommerkjolen hun hadde på har en rød flekk på brystet. Ut av flekken står en kniv. 

Jeg hopper opp av sengen og bykser bort til lysbryteren. Rommet blir lyst opp, og jeg er igjen alene. Jeg setter meg ned igjen. Det florerende taklyset begynner å skimre, og til slutt dør det ut. Igjen er det mørkt. «Hvordan kunne du gjøre dette mot meg, Christoffer?» Hviskingen i øret kom tilbake. Jeg går mot vinduet og trekker bort gardinene. Jeg setter meg ned på sengen igjen og ser inn i TV-skjermen. Kristine sitter igjen ved siden av meg. Kniven sitter fremdeles ut fra brystet hennes. «Du vet hvorfor jeg gjorde det, Kristine. Jeg måtte beskytte Frida. Du var ustabil, du var voldelig, jeg visste ikke hvor langt du kom til å gå. Det var den eneste utveien». Jeg er ikke lenger redd. Alt skjer i hodet mitt, det er trygt. Kristine feller en tåre. «Du tok moren hennes fra henne, og snart vil hun heller ikke ha en far.» Jeg løfter opp venstrearmen og legger den over skulderen til Kristine, men den faller rett ned på senga igjen. I speilbildet ser jeg at Kristine forsiktig drar kniven ut av brystet sitt. «Nå skal du få kjenne på hva jeg kjente for ti år siden.» Hun beveger kniven rolig mot brystet mitt. Jeg kjemper ikke i mot. Snart vil jeg våkne igjen, og jeg vil fortsette å leve livet mitt, med den samme byrden jeg har levd med i ti år. Jeg kjenner en intens smerte i brystet. En smerte jeg aldri før har kjent. Jeg blir svimmel og bøyer hodet ned. På brystet ser jeg blodet sprer seg utover skjorta mi. Flekken blir større og større, før den til slutt dekker halve skjorta. Jeg legger meg bakover og ber om at jeg snart skal våkne igjen. 

Med raske skritt beveger stuepiken seg over gulvet i hotellgangen. Hun stopper ved rom 343 og banker på døra. Ingen svarer. «Hallo, kan jeg vaske rommet ditt?» Ingen svarer. Hun legger nøkkelkortet inntil sensoren, og døren åpner seg. På rommet ser hun de beige gardinene som er trukket bort fra hverandre. Hun ser den gråe hullete stolen i hjørnet av rommet. Hun ser den flisete TV-benken. Hun ser lyspæra i taket som ikke lenger lyser, og i midten av rommet ser hun den harde tresenga. På senga ser hun en mann i starten av 40-årene. Har har på seg blå olabukser, svarte lakksko og en hvit skjorte med en blodflekk rundt brystet. I midten av flekken ser hun en kniv.

Martin Jensen